STEVE

Ikveld var jeg på kaffibaren med n gjeng da plutselig STEVE valsett inn dørene. Kanskje ikke alle veit hvem det er, men det er et utrolig bra band fra UK. (De spillte på Soul Survivor i fjor, var på en konsert og bare digget musikken deres *de skal også spille i år* pluss de skal på Skjærgårdsgospel) Jeg ble introdusert av Therese fordi hun viste jeg digger dem.
Jeg og vokalisten Neil Wilson snakket sammen, og det var utrolig kjekt! Jeg snakket jo fort som vanlig og brydde meg ikke stort om gramatikkfeilene...for det var nok endel, hehe! Men vi snakket om musikk, og om en viss sang som jeg liker utrolig mye, og fortalte ham hvorfor og og mye annet og han var bare kjempe koselig! Imorgen skal jeg på konsert! JIPPI! Men først skal jeg filme på saron! Ok...er enda litt gira på at jeg traff STEVE! JIPPI! Så nå tar jeg det bare heeeelt med ro og legger meg! Good night and God bless!

Rastløs

Jeg er så utrolig rastløs, klarer ikke sove. Har egentlig ikke no lurt å skrive heller, men jeg klarer ikke ligge i sengen og tenke på alt jg skulle gjort, derfor skriver jeg bare så får vi se hva som skjer.

Kjenne kroppen krible av rastløshet kl 01.00om natten er ikke særlig kult når du har en stresset dag foran deg. Kanskje derfor jeg er så urolig. Ikke at det skjer noe spesielt, har bare et utrolig tidspress på meg, og jeg veit jeg ikke får det ferdig itide. Ikke før mandag. Og det hjelper ikke at visse personer vender sin sinte side mot meg når jeg prøver å få ting gjordt!! Ååå vilt frustrerende.

Har n haug med telefoner jeg må ta imorgen, flere ting som jeg har sån havlveis avtalt...ikke helt fått svar på om det passer med de forskjellig tingene. (gjelder opplæring i redigering, og noen filmer ol.) Og viss det ikke skjer imorgen så går alt galt! Kanskje det som stresser meg litt!

Åi, nå kom jg på n ting, vi får igjen matte årsprøven imorgen...sukk...pluss jeg skulle ha skrevet 3-4rapoter i naturfag som ikke er skrevet..

Føler for n joggetur...men det er kaldt...muligens jg bare går ut for å ta n røyk.

åi...jeg tror jeg har funnet kilden til frustrasjonene... liker ikke at jeg må vær avhengig av folk for å få mitt arbeid ferdig...og det er jeg nå...pluss, roten til alt..jeg har ikke gitt meg selv tid til å tenke...føle. SÅ, nå kommer det...sukk!

Kanskje det har noe med havet å gjør? Jeg måtte "besøke" det pga filming på bilrebusen. Trodde jeg skulle spy...æsj så ekkelt! Havet er ikke min venn...fy søren så inntenst jeg hate havet...like inntenst som jeg skulle ønske jeg ikke gjør det! Æsj, nå går jeg ut å røyker, så får jeg se om jeg i det hele gidder poste dette tullet.

(Poster det, tror litt av tanken er å legge ut om d du tenker på idet du tenker på det,selv om dette bare et syt og ingen gidder lese ferdig:) he...jaja...)

God natt...jeg tror jeg leser litt i boka mi...hadm

Prioritering VS ekstrovert

Dette er hva jeg prioriterer (Les: Ønsker å prioriter, men får det nok ikke helt til) i kronologisk rekkefølge:

Gud
Familie
Venner
Alt annet

(Vil bare gjøre leserne oppmerksome på at jeg har sløyfet Meg selv med vilje. Grunnet; Fordi det meste vi(Les: jeg hvertfall)gjør er for å tilfredstille oss selv. Vi gjør det vi liker og det som får oss til å føle oss flinke, snille, smarte ol. Vi spiser når vi er sultne, og bryr oss lite om annet før vi har fått mat, og sover når vi er trette og bryr oss lite om resten av verden før vi er utsovet. Alt handler om hva vi føler. Eks: Jeg og en vennine hjalp Atle R med å vaske bowlinghallen igår kveld. Vi gjorde det fordi Atle såg så trett ut..hehe..og ved å vaske så kunne han få sove litt xtra dagen etter, pluss han slapp å styre selv. Vi ønsket å hjelpe. Jeg synst det var utrolig kjekt, faktisk, fordi jeg fikk hjelpe en venn som var sliten. MEEEEN, når alt kommer til alt, synst jeg kanskje det var mest kjekt fordi det fikk meg til å føle at jeg gjorde en god jobb, jeg var hjelpsom, jeg gjør dritjobber for venner da må jeg være en kul person, jeg er best! Jeg håper ikke det! Derfor vil jeg forsette å gjøre sånne ting for folk bare for å holde fast på gleden av at jeg gjord noe for DEM som hjelpte DEM! Ikke meg! Ikke noe som får meg til å føle meg bra! Fatter? ( les den siste set. en gang til....ser du, det står ennå på meg: Jeg vil holde fast ved den følelsen (les:gleden)..sukk...dette må jeg gjøre noe med)

Denne prioriteringen er jeg fornøyd med. For meg, så virker det best slik. Men funker det best slik? Ja, sikkert, men det funker ikke helt for det om...er du med?

For, jeg bruker uuutrolig mye mer tid med vennene mine enn familie...jeg spiser middag og ser litt tv, snakker litt osv med famile. Og en sjelden gang, så ja, er jeg i familieselskap. Sånne selskap syns jeg er utrolig kjedelige. Når jeg er i et, så har jeg mye heller lyst å gjør noe annet, noe som "gir litt mer mening". Jeg tror jeg tenker slik, pga av famile vil alltid være her for me. Uansett, så vil de nærmeste hvertfall være det, Tone, mor og far. Selv om jeg tabber meg så vilt ut så vil de forsatt vær glad i meg og det betyr utrolig mye! Det er kanskje derfor jeg tar det for gitt? Ganske teit egentlig!

Når det kommer til den mest prioriterte; Gud. Så er vel han minst prioritert... Det er så synd. MEN, jeg har tenkt litt på det, og jeg tror dette er mine prioriteringer:

Venner
Alt annet
Familie
Gud

Gud, som egentlig er øverts, kommer nå nederst.

Jeg er en person som liker å henge med andre. Å være alene gjør jeg når jeg sover og gråter. Ikke det at jeg ikke gråter med andre, for jeg gjør det altså...egentlig gråter jeg ganske mye... hm.. uansett. Jeg liker andre folk, å ha dem rundt meg gjør at jeg har det kjekt! Derfor prioriterte jeg venner før det å være alene med Gud. Det funker også bedre for meg og være en hel gjeng eller to tre fire som ber sammen, enn kun meg. (Kanskje jeg ikke liker å gå ån rett foran Gud, kun Gud og meg..KUN....skummelt?..hm..kanskje, men jeg er ikke redd for det om..hm..)

Det er så teit at jeg prioriterer slik...og dte har plaget meg. Jeg klate ikke slutte å tenke på det, og har snakket med Gud om det.. og, jeg tror jeg har et svar (Les: ikke svar, men kanskej løsning, eller nei, ikke løsning...en forklaring kanskje...ja en forklaring)

Jeg har i nådegave evangelist. Jeg er også veldig ekstovert. Vil ikke det da sa, at jeg bruker mye tid med venner: kristne og ikke kristne, og med det kan jeg få bruke evangelist nådegaven min! Jippi! OG, ved å gjøre det, så tjener jeg Gud. DERMED, når jeg prioriterer (les: henger med) Venner mer enn Gud, så vil det EGENTLIG vær Gud som kommer på førsteplass ved at Han har gitt meg en nådegave jeg bruker når jeg er med venner, noe som jeg er heletiden! HALLELUJA!

Dette har faktisk ikke gått skikkelig opp for meg før nå, når jeg skrev det...men det er good. Ved då gjøre det jeg liker, så tjener jeg Gud...det er good! MEN, det tilsvarer ikke det at jeg henger med Ham for det om... det må skjerpes!

Men aller først,(les: Gud blir nerprioritert...sukk og stønn, huff og hei) så har jeg en fremføring på 15min imorgen om sjangrer...sukk....har ikke begynnt på det engang...

Det var den prioriteringen....paff

En plass jeg finne "fred"

Siden jeg skrev at jeg hater havet (noe som jeg forsatt står fast ved) Så har jeg fått ndel muntlige kom. om at det MÅ være tull, og at jeg bare mangler minner og at det er den plassen mange finner fred ol. Vel, jeg liker det ikke OK!

Men, sån likevel, så har jeg også en plass...min plass...og jeg syns den er fantastisk. Det er en plass som jeg faktisk lengter etter når jeg er sliten og lei. Lei av så mye, alt fra visse mennesker til skole fritidsting og dumme spørsmål. Jeg liker ikke at folk spør meg hvordan jeg har dte uten å faktisk gidde ta seg tid til å høre etter hvordan jeg faktisk har det. Men i det siste har jeg fått dette spørsmålet av veldig mange. Jeg har også følt at veldig mange har ment det oppriktig og faktisk vil vite hvordan jeg har det. Jeg er egentlig ganske teit som syns dette, men jeg er vel i en eller annen periode da jeg trenger å være alene med noen visse ting. (Det er IKKE meg i det hele å ha ting helt for meg selv) Men når folk begynner å mase og grave og jeg ikke er klar for det blir jeg irritert. Mer enn irritert, kanskje litt sint. Eller spydig, men så tar jeg meg somregel sammen.

Uansett nå gikk jeg litt ut av temaet. Poenget er at på min lille plass så finner jeg "fred" Men jeg føler meg ensom om jeg er der alene (har faktisk aldri vært der alene, så det var kanske litt teit og si, men jeg TROR jeg kommer til å føle meg alene der...kanskje) Derfor har jeg alltid med meg en person. Kun en, og bare hun. Og denne personen er på en måte helt fantastisk. Vi har det helt utrolig morosmt sammen, vi har ingen behov for å være alvorlige i snakket og hun spør ALDRI hvordan jeg har det, hva jeg tenker på. Jeg tror faktisk ikke hun er interessert i det. Ikke på en frekk måte. Men bare det at hun ikke har et behov for å spør meg hvordan jeg har det selv om hun ser det er en dritdag. Hun bare får meg i bra humør. Eller, altså; Vi ler endel...ENDEL!

Jenta er Jorunn Undheim. Vi har en lang fortid. Har kjent henne hele livet. Og vi har aldri hatt et "spesielt" vennskap. Men hun er bare fantastisk fordi jeg kan ha henne med på en laaaang mopedtur, noe vi begge digger vilt. For så å reise til plassen min for å le. Vi deler ikke dype tanker så mye, ikke dype meninger heller. Det skjer, men ikke på min plass. Der er det bare helt fredelig og fantastisk å være.

Vi vare der idag. Kjøpte med oss en stor kopp med varm sjokolade og kjørte moped til plassen min: Tinghaug! Eller ikke tinghaug haugen, men den litt større på siden av. (Tipper du som leser dette ikke fatter hva som er så fantastisk og fredelig med haugen ved siden av Tinghaug (Jeg trooor den heter Grønhaug eller noe?) Men for meg er det å sitter med en kaffekopp og ta en røyk oppe på den haugen bare fantastisk. Ikke fordi det er noe spesillt, men for meg er det likevel det.

Det å sitter å se utover og bare være tilstede. Kaste seg over Jorunn bare for le av henne der hun ligger søkkvåt i det høye gresset ved siden av, ta en røyk, drikke kaffi, se på regner som faller og likevel være tørr, fortelle ting til hverandre som er helt og holdent uten mening. Det er noe helt spesielt!

Jeg prøver ikke å si at jeg ikke liker å bli konfrontert med livet mitt. For det har jeg behov for å bli.(men noen ganger er det slik at når jeg er klar for å si noe, så sier jeg det, til dem jeg ønsker å si det til, jeg klarer ikke personer som draaar og sliter ting ut av meg) Men når jeg henger med noen og helt uten videre de bare spør om noe som er personlig. Ikke plent om hvordan jeg har det. Men graver frem noe de vet jeg sliter med bare for å få info og helt innerst inne ikke bryr seg om å høre, så er dte ikke brye verdt å fortelle noe.

Til alle som spør hvordan jeg har det, ikke stopp å spør altså, det er bare det at akuratt nå, så har jeg noen rare ting å handtere og ikke særlig behov for å fortelle alt, og om du kommer med en ting så ikke bli bekymret om jeg klikker litt...jeg bare gjør det. Er ikke sur på deg, bare på temaet.

Kjære Far

Far...hjelp meg. Jeg er som regel smilende og glad, fordi Du gir me så mye å glede meg over. Men, noen dager, seint på kveldene, så orker jeg ikke mer. Jeg kjenner meg trett og sliten, og lengter etter å bli bært over de harde tidene i livet, av Deg Far.

Det føles som om når jeg endelig har begynnt å leve litt igjen, så bryter noe meg ned. Noe vil jeg aldri komme over, men jeg tror, at jeg kanskje har begynnt å akseptere at jeg ikke kommer over det. Selv om det noen ganger fyller meg med sinne som jeg ikke viste helt jeg hadde.

Er livet bare en prøvelse? Hele greia? Jeg får aldri noe å holde tak i...for alt bare renner mellom fingrene mine. Og nå stikker Kristian, som har vært n helt spesiell venn så lenge jeg kan huske. Som holder meg oppe de mange dagene jeg er nede. En som henger sammen med meg flere timer til dagen og bare er sammen. Finner på så utrolig mye kødd..så utrolig mye latter, og tårer..men som også bare kan sitte å spille nydelig og sjefs musikk sammen med. Han er uten tvil min bedre halvdel...så hva skjer når den forsvinner?

Jeg er redd Far. Om du bare vil holde meg fast i dine hender, så jeg ikke går utpå kjøret igjen. Kristian har vært n kjempe styrke og støtte...på utrolig mange punkt. Og har hjulpet meg gjennom tøffe tider...klarer jeg meg uten egentlig?

Takk for at jeg kan komme fremfor Deg og bare tenke litt på meg selv, og bare være litt egoistist uten at du dømmer meg. Jeg veit Du alltid er her, og det holder meg oppe! Men likevel så veit jg at jg har ramlet bort fa Deg før, må Du holde meg ekstra godt fast!

Og Gud, jeg mener ikke at jeg kun har Kristian. For jeg har noen helt utrolige venner, som og har holdt meg oppe...vært der for meg, og viste at de er glad i meg, uansett om jeg oppfører meg som n tulling... Slike venner gir livet utrolig mye verdi. Det er nok derfor det er så vondt å måtte ta farvell med en av de...

Takk uansett, for helt syke (haha) år med Kristian. Han er spesiell for meg... jeg veit du forstår hva jeg mener...og du veit åssn d komme rtil å bli uten han, og jeg veit at Du er her for meg uansett hor mye jeg kommer til å savne han... Takk Far for mine aller beste venner!

Kristian flytter

Så er det avgjort!
Jeg skrev i et inlegg for en liten stund siden, der jeg bare fikk ut frustrasjon. Frustrasjon over en ting som plaget og som jeg ikke kunne si, noe som plaget enda mer! Men her kommer altså svar på mine frustrasjoner:

Min aller beste kompis i hele verden reiser fra meg! Kristian Reiten, som er hans navn, og resten av familien som består av mor, far og søster (Mari på 13) (Ole Thomas 20,blir ikke med, for han har dame i Oslo hehe) Vel, de reiser...om 3korte månder.

Det er ikke bare snakk om å flytte til nabofylket...eller et annet sted i Norge. Det er lenger sør enn det. Faktisk helt til SPANIA! Til de maxi øyene der borte...

Nils Reiten har fått jobb i Sjømanskjerka der (Den mest besøkte husmanskjerka i Europa eller noe, kult) Så familen flytter for 3år. Kristian skulle egentlig bare vær på skole i 1år...men han ska i TO!

TO ÅR UTEN BESTEKOMPISEN MIN! åååå....snufs...

Vi har snakket mye om ferier, og jeg skal besøke han i ALLE! ...eller det som økonomien tilsvarer til hvertfall..

Jeg har vist det noen månder, men bare at de søkte åsånt, og at de fikk jobben sist uke, og idag har de sagt JA! Jeg er kjempe glad på alles vegne....uten om mine..he...for jeg kommer til å savne han så utrooolig mye! Pluss vi må finne ny gitarist i lovsangsteamet...

Han skal gå på norsk skole da, med norske elever å alt det der... Og jeg tror Gud har flere kule oppgaver for han der borte.

Men sån likevel...så er jeg lei...på samme tid som jeg er glad, for det er en sinnsykt sjefs sjangs og sikkert opplevelse. Men jeg er redd... redd for at kanskje han dør...eller noe...

Vi har snakkte om det, og det hjelper...men jeg er redd for det om. Og kommer til å gråte MYE fremover... men tårer har ikke skadet så mange...

Dette kommer jeg til å skrive NDEL om videre....fordi han betyr så utrolig mye for meg. Og det at han nå reiser kommer til å forandre ndel ting...savner ham allerede jeg....snufs

Jeg blir så lei...

Jeg blir så lei...
ofte blir jeg lei... men mer enn ofte sier jeg det uten faktisk å være lei....altså som i ironi....det er litt teit egentlig.
Men idag er jeg skikkelig lei...

Det føles ofte som at jeg sitter inne med mye følelser i meg, følelser som jeg ikke klarer håndtere... En følelse alene er vanskelig, men når alle har samlet seg til en stor klomp blir jeg bare forvirret. ...og lei...

Skal liksom jeg klare å håndtere alle følelsene?

Når savnet blir for tungt å bære, kommer sorgen luskende. Med sorgen kommer også fortvilelsen, og håpløsheten. Så kommer sinnet. Smerten ligger liksom og flyter oppi alt dette hele tiden. Etterhvert blir jeg trett av smerten, og anger og lengsel sitter igjen... og alt er bare der. Veldig rart. Sitte i et rom og bare sitte der, og ikke være helt tilstede...men likevel, være der. Tilslutt blir det det meste erstatet av følelsen av å være ensom...