Hei...ehm...åi, så lenge siden jeg har blogget! Det har skjedd mye siden sist. Men, gidder ikke fortelle alt! Untatt at Kristian har vært hjemme en uke. Og FOR en fantastisk uke! HERLIG å ha bestekamertane "hjemme" igjen litt! For de som ikke vet: Han har fått dame..åå lide..og sannsynligvis reiser han fra Gran Can til Oslo neste år med Anne Elise(dama) for å ta sise året. OOoooog, nå er d faktisk snakk om at jeg kanskje også skal det.
Ja, for jeg er utbrent..meget...til grunn. Stressanfallene tar ikke slutt. (Men det er ikke sån wilt alvorlig anfall så roan) (liker ikke ordet btw..gulp) Har veldig mye som tar tid og er stor påkjenning på meg. Er ikke noe særlig giret på sisteåret media på Time, og heller ikke på allmennpåbygg på Bryne. Men, så er det likevel noen ting som "holder" meg til denne lille plassen...vil ikke nevne..men det er flere meget viktige ting i livet mitt, og vil ikke reise fra dem.
Har hatt mange tilbakefall, revyen har tatt sin tid, skolen sin, venner..hvilke? Har ikke hengt med mange av vennene mine på utrolig lenge. Saron kan jeg faktisk ikke huske sist jeg var på. Lovsangen var "drit" en stund. Følte ikke at Gud brukte meg til å lede...og ja, jeg vet jeg ikke skal basere tjenestn min eller troen på følelser...men det har fra min side funket så lite. Inntil vi spilte på messa på Lye sist helg. DET var fantastisk! Etter det, har jeg brukt mer til på Gud. For Han har jeg vist "glemt"
Utrolig tungt å oppdage at jeg nedprioritert meg og Gud og min tjeneste for Ham. Itilegg, er det utrolig mange triste ting som har skjedd...lydmannen vårs var nær ved å dø her n dag, og Jan Arve (kjente han ikke, men slikt berører meg veldig mye) som døde, farmor er veldig dårlig, mor har operert, en venninde av meg mistet en kamerat, og en annen vennine mistet en annen kamerat, noen sliter med spiseforstyrelser og andre med å kutte seg selv... Jeg strekker ikke til. Jeg ønsker, av alt jeg er, å vær her å støtte...men jeg er så utolig svak og utbrent...(for en sinnsykt teit unskuldning)
Jeg og Tone har hatt fødselsdag. Tone, min kjære søster, er nå 20. Og jeg, ja, jeg..17...eller noe sånt. Har ikke sansen for slike dager lenger. Har meget mulig noe å gjøre med at jeg merker en familie kjærlighet som er skikkelig sterk. Det fører meg i tårer, fordi jeg setter så mye mindre pris/tid på det enn jeg burde. Og, for at på slike dager, så mangler det plutselig noe...selv om dette var andre fødselsdagen etter Karl døde, så er det skikkelig tungt. Hvorfor var han ikke med egentlig? Gaven på gavebordet?(Mer Liverpool skjorte?...:D) Smilet og latteren under middagen? Turen i bilen etterpå? Maset om røyken og gutter? Hvor...? Det var utolig greit at jeg bare var hjemme 30min den dagen, bare da måtte jeg ut å gråte to ganger. (Var der så lite, for det var revy øving)
Det har også skjedd noe mer, med en gutt...ja gutt. Sån, nå er det nok snakk om det. Spør heller viss det skal være noe..men nei, vi er ikke sammen. åå ok...nå fikk jeg lyst til å skrive litt mer. Problemet, ja, problemet, for meg...er at han ikke er kristen. (Han er Straight Edge) Når Kristian var hjemme, snakket han mye om at han ønsket at Gud skulle være en sentral ting i forholde mellom han og anne elise, at de skulle ha samme verdi i troen og rett fokus. Jeg kjente en sån: Ja Kristian JAAAA! følelse...men så er han "min" ikke kristen. Og det er tungt. Jeg ønsker det samme som Kristian og Anne Elise, men slik er det ikke. Jeg ønsker ikke å leve livet med noen som ikke har denne verdien i troen. Og jeg er ikke så innmari gira på noe som jeg ikke har troen på kan funke lenge. Men, det stopper meg langt ifra å være utrolig glad i ham. Jeg trenger at Gud viser vei, og det er vanskelig når jeg er den eneste som er innstilt på dette... Har egentlig ikke lyst å si mer enn dette, men hadde han ikke hatt så stor respekt og "forståelse" for at jeg sette Gud høyt og at for meg så er det sant, så hadde det ikke vært noe...men det er noe..og jeg håper at Gud viser vei, og jeg håper Han leder oss sammen. Men, hm..dette ble merklig å skrive her, så jeg slutter.
Faktisk...så slutter jeg her, ja nå. For jeg er meget trett og skal øve litt på en prøve. Vil bare si, setter så utrolig, ja helt utrolig pris på all forbønn! Tanken på det har holdt meg oppe noen ganger, og det er noe å løfte hodet for å takke Herren for. Jeg sier det rett fra hjerte, seriøst: Takk!
Made by God: Hanne G. Undheim
