Jeg blir så lei...

Jeg blir så lei...
ofte blir jeg lei... men mer enn ofte sier jeg det uten faktisk å være lei....altså som i ironi....det er litt teit egentlig.
Men idag er jeg skikkelig lei...

Det føles ofte som at jeg sitter inne med mye følelser i meg, følelser som jeg ikke klarer håndtere... En følelse alene er vanskelig, men når alle har samlet seg til en stor klomp blir jeg bare forvirret. ...og lei...

Skal liksom jeg klare å håndtere alle følelsene?

Når savnet blir for tungt å bære, kommer sorgen luskende. Med sorgen kommer også fortvilelsen, og håpløsheten. Så kommer sinnet. Smerten ligger liksom og flyter oppi alt dette hele tiden. Etterhvert blir jeg trett av smerten, og anger og lengsel sitter igjen... og alt er bare der. Veldig rart. Sitte i et rom og bare sitte der, og ikke være helt tilstede...men likevel, være der. Tilslutt blir det det meste erstatet av følelsen av å være ensom...