Han er reist...

Torsdag natt til fredag var Eirik og Jon Arne hjemme hos meg og såg film. United States og Leland, tror jeg den het, god film...selv om de to andre ikke likte den, så syns jeg den var bra, meget bra...

Uansett. Kristian kom bort etter Jonni og Eirik hadde gått. Endelig var vi alene, og det var så godt! Eilin skulle jobbe, så vi hadde ikke bil, for Kristians familie sine biler var på reperasjon åsånt... Vi maste på Tone om å låne hennes bil. Nei, det var ikke olje. Jeg maste litt til, og utrolig nok, vi fikk lov. Så vi kjørte til Bryne og kjøpte olje. Så reiste vi til Klepp...risset inn en K ved siden av Eilins E og H.

Da vi dro hjemover var begge egentlig ganske trette, hvertfall Kristian. Men vi reiste til Nærbø og lette etter fugleparken, da vi fant den, var lysene av. Så vi reiste til bryne igjen, når vi var på Hognest spurte jeg om vi ikke bare skulle "smi an" inn til Stavanger. Som gjort som sagt...

Vi hadde lånt en film på bryne, butterfly et eller annet, og skulle jo egentlig se den, men droppet det til dagen etter. Vi hadde også kjøpt snop og chips. Så vi vandret rundt i Stavanger og spiste snop og røyket.

Jeg er så utrolig takknemlig for at vi fikk låne bilen, og det var så herlig å være alene igjen. Vi fikk snakket skikkelig, om mange rare temaer...og det var godt å snakke, godt å fortelle, godt å bli lyttet til, og veldig godt å lytte...Vi snakket om ånder, gode og onde, nådegaver, lovsangsteamet, og egentlig bare personlig om sånt...og om at han snart skulle reise. Det var en herlig natt, litt kald, men det var så stille...og det var bare oss to. Passe barnslig, passe perfekt!!

Vi skilte lag og kom iseng ved seks tiden om morningen, men det hadde ikke no å si, det var bare godt å være litt for oss selv igjen..hele natten...savner det...

Kl to på dagen igjen var jeg, Eilin og Kristian på vei inn til Kongeparken! JIPPI! Det var så morsomt, det er helt ufatelig hvor mye rart det går ann å finne på. Noe spesielt var det da vi hoppet på den store blåe ballongen, å hekkan så utrolig morsomt når Kristian immiterte meg. Også bare det å se han padle i Svanesjøen hahaha! Gode tider!

Vi var hjemme i sekstiden...chilldan litt, og gikk på Saron. Det var trist, og jeg fikk egentlig ikke med meg noe av talen...bare at det var noe om at vi må være lys åsånt. Forbønnen var god, lenge siden jeg har gått til forbønn...

Etterpå reiste vi hjem til meg. Jeg, Eilin, JK, Steinar, Gunnar og Kristian. Jorunn kom innom og hang litt, det samme gjorde Jonas. Ole Thomas og Tone R var også der en stund. Johannes kom rett før vi reiste og tok farvell. Vi så den butterfly filmen. Den var god, skikkelig god!! Men det var vansklig å konsentrere seg om filmen, når tankene var en helt annen plass. Av og til lukket jeg øynene, bare for å kjenne hvordan det var rundt meg, åpne dem, se Kristian, lukke dem igjen.

Så kom Per Børge. Han tok farvell med Kristian. Kristian ser skikkelig opp til Per Børge, og det med grunn!! PB er bare skikkelig godt til å trøste. Og jeg trengte en klem, den var god. Utrolig god. Så begynnte jeg å gråte... Kristian snakket litt med PB før han gikk. Eilin var med til bilen for å få noe greier av han. Da hun kom tilbake satt jeg utenfor. Vi gråt. Mye, og høyt. Det var vondt...

Så reiste Kristian, Gunnar og Steinar til Bryne for å ha en siste guttetur. Når de kom tilbake halsov jeg, Eilin og Kristian i sengen, Brukte hverandre som puter, og det var godt...

Så reiste vi. Kristian satt i "guttebilen". Det var kanskje bare bra også, for jeg og Eilin gråt på vei bort...og det ville ikke Kristian. Vi stoppet på Shellen, en siste gang, tok en røyk. Reiste videre til Sola, ventet på familien...Kristian hold seg litt borte fra meg...jeg merket det. Men det er bare noe han gjør når det er noe han ikke liker, eller ikke vil...som å begynne å gråte.

Vi tok en siste røyk. Så kom familien med MYE bagasje. De sjekket inn, og vi gikk opp rulletrappen. Alle begynnte å klemme hverandre. Jeg gav en klem til Nils, faren. Jeg gråt. Han også. Mari, lillesøsteren, gråt...jeg klemte henne og sa noe som liksom skulle trøste, som om det funket... Jeg snudde meg og der stod Kristian. Han prøvde å klemme meg, men jeg fikk skikkelig angst og trakk bakover med hendene for øynene. Han tok meg og klemte meg. Jeg gråt. Høyt. Jeg vil ikke dette hulket jeg frem. Tok hendene bort fra øynene og klemte han. Jeg er så glad i deg Kristian, sa jeg. Han så på meg og sa, jeg er utrolig glad i deg også Hanne. Jeg kommer til å savne deg mest! Så klemte vi litt til. Jeg gråt. Han tok bagasjen og gikk noen steg. Jeg klemte Kari, moren, vi gråt. Så snudde de seg for å gå, vi også...med hodene vendt mot familien. Så såg vi på hverandre en siste gang før han gikk inn døren og vi ned trappen. Ole Thomas, storebroren, var der og, jeg veit ikke hvorfor, men det var godt å ha han der etterpå.

Vi satt utenfor, tok en røyk, og reiste...Vi gråt på hjemveien, mye, og det var så trist...som en begravelse.

Flyet gikk kvart på syv, og jeg var iseng i åtte tiden. Sov til to. Da var Eilin ferdig på jobb og kom ned til meg. Jeg gråt. Senere på dagen gråt jeg mer...og mer, og mer. Så ringte Kristian. Det var så godt å høre han. Jeg bare gråt. Han sa det var varmt, sykt varmt. Ingen ting å gjør, stort nok hus, han hadde funnet et rom... Han var lei, skikkelig lei, lurte på hva alle gjorde på, sa at han savnet oss så mye at han ville ikke være der. Minst syv, åtte ganger iløpet av de få min. vi snakket (Grunnet telefonregning) sa han at jeg måtte komme ned så fort jeg kunne. Det var godt å høre han, mens vondt, fordi han var så langt borte, hadde det kipt og var lei.

Nå imens jeg har skrevet dette har han sendt noen mld. De var så utrolig triste...
Jeg savner han...

Ja takk til all forbønn for Kristian og familien Reiten.