Trist tid

Alle er deppa. Jeg sitter bak macen min og ser triste ansikt fare forbi. Det finnest ingen glede mer. Hvor er den, hvem har tatt den? Smilene er blitt til tårer, gleden er blitt til sinne.

Alle er misfornøyde. Noen ler, sarkastisk latter, det er bare for domt til å fatte.

Det er ikke no spesielt som har skjedd. Ikke noe tragisk eller trist. Alle er bare deppa. Stønn og sukk høres i gangen.

Folk forlater skolen for de orker ikke vær her lenger. Flere annmerkninger, flere samtaler med læreren. Læreren...

Hun tar ikke hensyn til oss, hun gir depprimerende nyheter til andre i klassen, får dem til å føle seg som ubrukelig og bortkastet støv.

Jeg har endel ting jeg sliter med for tiden. Grunnet dette er jeg ikke veldig åpen til vennene mine. Har ikke snakket med Eilin på lenge, vi fikk bare en liten prat i forgårs. Det var godt. Kristian er borte vekk, men, han kommer om tre dager. Jeg burde juble. men...jeg kommer bare til å gråte på skuldrene hans.

Jeg har tatt på meg for mye. Altfor mye. Jeg vil også leke. Har ikke tid...prestere...prestere, alltid prestere.

Folk motarbeider meg. Jeg når ikke frem, klarer det ikke. Jeg blir stresset. Har hatt to stressanfall. Ønsker ikke å stå opp til enda en stressende og deppresiv dag.

Ned prioritere Gud. Vi får ikke kvalitetstid sammen lenger. Det blir bare pjitt pjatt mens jeg kjører hjem fra skolen, eller spiser middag.

Jeg har for mye ansvar...for mange som motarbeider meg...ikke en bra kombinasjon. Utfordringer er bra, men ikke milevis av...ikke for store, som jeg ikke klarer alene.

Likevel, når det kommer personer som ikke forventer noe av meg, som er her for meg kun fordi de ser jeg trenger det, som tar seg tid til å høre på meg, som stiller opp, gir meg klar beskjed om at jeg må slutte å stress, personer som bryr seg...skikkeleig bryr seg...Da er dagen reddet. Takk