U21 (Ungdomsmøte kl 21.00)

Jeg hadde "talen" på U21 på lørdag. Handlet om fristelser. Jeg hadde noe liknende vitnespurd på saron på det første sommer-møtet. Men, jeg har lyst å "legge det ut" her, for det forteller om min fortid, og det er endel av meg, selv om jeg kunne klart meg fint uten. Det sitter igjen, det er tungt...det er skikkelig drit! Jeg fokuserte på alkohol/drikking under temaet fristelser, fordi de som er på U21 er fra 8- klasse. Og jeg og Eilin og co er blandt de eldste (Med untak av Per Børge, som BTW bl e31år på lørdag;) )...alkohol er jo en av de første/største(?) fristelsene i den alderen...

Det som skjedde rett før jeg skulle bort var at mamma og pappa spurte når det begynnte. Jeg lurte på om de hadde tenkt seg bort, de sa ja. Jeg ble helt kvalmen, og hostet opp en eller annen unskyldning om at de ikkje måtte komme. Etterhvert ble jeg helt fra meg, og måtte snakke med per Børge. Du ser, foreldrene mine vet ikke om at det jeg skulle snakke om, og det var så bittert at det skulle være lett å si til andre, men ikke mamma og pappa. MEN, kanskje det var en bra måte å la dem vite det, at de hørte det i talen...men jeg ville ikke. Ville ikke at mamma skulle gråte...Per Børge oppfordret meg til å ringe, men jeg turte ikke...

Det gikk veldig bra med talen, jeg tror det var flere som tok noe av det jeg sa til seg. Jeg håper det. For jeg kunne merke Gud virke gjennom meg. Spesielt under lovsangen.

Eilin spilte piano og sang alten, Jorunn spilte bass, og jeg spilte gitar og sang. Sangene var utrolig sterke. Noen gikk til forbønn, andre gråt litt...Gud var der! Og det var fantastisk! Etter møte var alle lysene tente (noen lys som står ved utgangen og som en tenner for å symbolisere en bønn eller liknende om en person, noe i sitt eget liv ol.) ALLE!!

Etter alt var slutt var det flere som hadde behov for å snakke. Jeg satt nede ved kiosken, og fikk skikkelig god kontakt med flere 8.klassingen. Vi begynte å snakke om bønn...og det var utrolig bra!! Gud er så fantastisk, og jeg har så mye tro på at Han vil gjøre mye med ungdommen på Undheim. Jeg er så glad i menigheten min!!!!

Her kommer talen:
Jeg skal snakke om fristeler. Vi mennesker blir utsatt for utrolig mang fristelse, hver dag, hvert år, nye fristelser. Vi må bestemme oss for hva vi vil stå for, hva vi mener FØR vi kommer opp i stuasjonen. Du fatter det kanskje ikke helt, hvorfor ikke bare vente å se hva du mener når det kommer. Men har vi gjort oss opp en mening, er det så mye lettere å si nei.
Det er veldig lett å tenke, at Jesus ikke har peiling på hvordan vi har det. Han har jo aldri kjent det selv...kjærlighetssorg, smerte, tårer, lidelse, død, fristelse. Vel, Jesusu HAR kjent smerten, tårene, lidelse og fristsel. Han har vært gjennom ALT vi muligens kan gå gjennom. Jeg i mitt syn tenke Jesus mistet jo aldri en bror, noe som jeg gjorde sist sommer. Og det kjentes så uffatelig urettferdig. Men Gud mistet Jesus da han ble menneske...han mister sine barn hver dag...når de vender seg mot Ham...

Jesus ble også fristet. Da Han var oppå et fjell møte djevelen han der. Han hadde vært der i mange dager og netter, uten mat og drikke. Han hadde vært sammen med Gud, sin Far.
Da djevelen kom luskende. Jesusu viste allerede at Han måtte dø den mest smertefulle døden på korset...
Djevelen viste også at Jesus måtte dø på korset, og han gjorde alt han kunne for å forhindre dette. Han fristet Jesus. Han laget stein om til brød, fristet Jesus med å spise det...Hvem vil ikke spise maten når den serveres i fangen, når du har sultet i flere dager...mange dager. Men Han motstod, Han viste at det var mye viktige for oss mennesker at Han gjorde det Gud ba Ham om, å dø på korset, enn det var for hans mennesklig kropp å spise seg mett på djevelens brød.

Jeg føler at når jeg er med folk, så har de et bilde av meg. Et bilde som jeg håper de skal ha, et som viser at jeg er et utrolig bra menneske. Følger Guds bud, og alt Bibelen sier. Jeg ØNSKER å være en slik person, ikke en person folk ser opp til, men en person som følger det som betyr mest for meg i livet, Gud.

For ca et år siden kom jeg inn i en større depresjon. Jeg mistet Karl, og mer enn det. Jeg mistet Tone søstra mi, hun reiste t USA, jeg mista endel venner, noe som var i bunn og grunn min egen feil, d blei slutt med typen. Alt nettverket av faste ting forsvant. Alt rondt meg ble på n måte borte og eg levte isolert i en bobble (som hadde n rar tendens til å sprikke hele tiden) Dette skjedde pga jeg mistet veldig mye rundt meg, og jeg fant nye ting i alkoholen.

Så jeg begynnte å drikke mer og mer og det ble ganske mye etterhvert. Viss dere husker hva Per Børge sa sist U21, om at du kjenner det mindre og mindre på samvittiheten etter at du har "stjelt sjokoladen" et par ganger? Vel slik var dte med meg. Jeg hadde komt til et punkt da jeg ikke lenger var så innmari lei meg dagen derpå, og ikke brydde meg om hva de nærmeste rundt meg tenke om det jeg gjorde...jeg hadde ikke dårlig samvittighet,den var borte og jeg bare følte meg som en vandrene zoombie. Tilslutt kom samvittigheten min gradvis tilbake. Jeg begynnte å tenke på hva jeg egentlig gjorde og konsekvensen av hvordan jeg levde livet.

Så jeg hadde en slags pause, og i den pausen fant jeg og Gud hverandre igjen, og det var herlig! Da jeg ble kristn sån skikkelig før snart to år siden, så kom ånden inn i meg. Og nå lever jeg i ånden fordi Kristus bor imeg....men likevel, så har jeg "rester" av kjødet" i meg også. Det står utrolig mye bra om dette i Romerne 8:22-23 For jeg fryder meg i Guds lov etter det indre mennesket(ånden) Men jeg ser en annen lov i lemene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndnes lov, som er i lemmene mine.

Jeg har hatt vitnesspurd om dette før, noe alla hvertfall..og jeg har alltid følt det slik at når noen har et vitnesspurd så er det først etter de er kommet over noe vondt eller noe, for når du er over det er det liksom litt greit å si det... da jeg hadde gjort det følte jeg at jeg fikk en unnskuldning for å drikke fordi alle viste det jo så det var ikke så farlig. I sommer var jeg på skjærgårds. Ånden i meg hadde det fantastisk kjekt, og vokste littegranne på det! Helgen før der var jeg ute å drakk.
Det er vanskelig å forklare, men jeg ser på åndne og kjødet i meg som to katter. Katter er søte, men de kan plutselig bli skikele kloritte og stygge. Hos meg er det slik at jeg kan mate den gode katten (ånden) hver dag ved å lese i bibeln synge lovsang og prate med Gud, resultatet for meg er at ånden har vokst ca så mye. Og jeg har brennende lyst til å dedikerer hele meg til Gud og bare følge Hans plan. Når det gjelder kjødet i meg, så kan jeg bare tenkte tanken på å drikke og den teite katten (kjødet) har vokst like mye som åndne har vokst på en hel skjærgårdshelg. MEN, det står i bibelen at når eg e svak e Han sterk i meg.

Selv om jeg har vitnespur dom dette, betyr dte ikke at jeg er over det. Igår kom djeveln og fristet meg, skikkelig på flere måned. Jeg hadde skikkelig lys ttil å være ut eå drikke....drit i om jeg skal tale imorgen, jeg kan drikke ikveld. JA; jeg blir jo fortsatt fristet, og det er vanskelig. Ånden og kjødet har en konstant kattekrangel inni meg, og jeg kommer ikke fri fra det. Rom7:15 For det jeg gjør forstår jeg ikke. For det jeg vil det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, gjør jeg.

Eg vett d er ndel som e i dn samme situasjonen som meg, eller noe alla det hvertfall...og jeg veit hvor utrolig vanskelig det er når du har det kjekt med å drikke, men likevel vite at det er helt feil. Det gjelder bare å mate den riktige katten...ånden. 5Mos 31:8 Herren, Han er den som går foran deg. Han skal være med deg. Han skal ikke slippe dge og ikke forlate deg. Frykt ikke og bli ikke forferdet.

Fil4:13; ALT makter jeg i KRISTUS, HAN som STYRKER meg!


Nå var dette bare litt stykkevis...det ligger me rmellom linjene, men jeg ville ikke ta med mer her nå, for det e rås langt. Men, og jeg veit ikke hvorfor, men jeg ville bare legge det ut her...sån, nå er det gjort.