Psykolog...i say WHAT?
Idag på skolen fikk vi vite at ei i klassen ville bli lagt inn på psykriatisk klinikk. What?
Bare for å avklare, hun var ikke "forvirra nok" til å bli lagt inn, og jeg syns det er BRA! Da ei annen i klassen min fortallte at hun skulle begynne å gå til psykolog pga. en onkel som hadde dødd for noen år siden, så ble jeg så utrolig trist. Ikke egentlig pga. at onkelen var død, selv om det var trist nok i seg selv. Men jeg kjente jeg fikk en trang til å holde rundt henne og ikke slippe. Jeg ville være der for henne, snakke med henne, prøve å forstå, ville at hun skulle ta alt ut på meg. Hvorfor skulle hun behøve å gå til psykolog når vi var her, vennene hennes, vi som brydd oss, ikke en eller annen person som hun ikke kjenner!?
I det siste året har jeg hatt et utrolig stort behov for å snakke med folk. Det har vært mange samtaler, mange gode, flere triste. Jeg har blitt oppmerksom på så utrolig mange "lytte personer", og de er så vilt gode å ha!
På en periode av to månder snakket jeg med tre personer som lurte på om jeg noen gang hadde vurdert å gå til psykolog...WHAT?
Jeg tror aldri jeg har følt meg så fornærmet, så målløs som den første gangen. Folk som går til psykologer er jo syke i hodet!! Eller hva?
Jeg tenkte utrolig mye på dette, men la det fra meg. Jeg skulle søren ikke åpne meg, dele noen av de mest dype tankene mine, med en person som ikke hører på meg av kjærlighet, som egentlig ikke bryr seg , men bare graver inni hodet mitt for å finne hva som feilet meg! NO WAY! Jeg la tankene fra meg, helt til person nr. to nevte det. Jeg reagerte helt likt som første gang. Følte meg så utrolig dust, og fant ikke ord til å "forsvare meg".
Jeg MÅTTE si dette til noen, for ellers ble jeg helt gal..ehm..kremt...og jeg snakket med Eilin litt om det, da den tredje personen bare noen dager senere nevnte det igjen. Denne gangen ble jeg nestn litt sint.
Hvorfor skal psykolog og alt det innebærer være så utrolig tabu? Vi på media har ikke psykologi timer, og jeg hører ALDRI noen snakke om at de går til psykolog eller drøfter temaet. Det har fått meg til å tro at alt som har med psykologi å gjøre er sykt. Det er ikke sant!! Jeg må slutte å tenke slik, slutte å reagere så teit på det. Jeg har flere venner som går til psykolog, jeg liker det ikke, men psykologene er jo utdannet, de veit hva de gjør...de hjelper. ÅÅåå at jeg ikke klarer forstå!
Hva om Gud har plasert psykologer i denne verden for Han veit at det er så mye sykt som forvirrer de små hjernene vårs, og for at ikke alle skal bli selvmords-bombe-kanidater, trenger vi psykologer til å hjelpe oss. Og jeg som alltid har trodd det var nok med hjertevarme, vennskap og ekte kjærlighet. NEI! Hør på meg! Jeg er så blind...ååå så blind...
Bare for å avklare, hun var ikke "forvirra nok" til å bli lagt inn, og jeg syns det er BRA! Da ei annen i klassen min fortallte at hun skulle begynne å gå til psykolog pga. en onkel som hadde dødd for noen år siden, så ble jeg så utrolig trist. Ikke egentlig pga. at onkelen var død, selv om det var trist nok i seg selv. Men jeg kjente jeg fikk en trang til å holde rundt henne og ikke slippe. Jeg ville være der for henne, snakke med henne, prøve å forstå, ville at hun skulle ta alt ut på meg. Hvorfor skulle hun behøve å gå til psykolog når vi var her, vennene hennes, vi som brydd oss, ikke en eller annen person som hun ikke kjenner!?
I det siste året har jeg hatt et utrolig stort behov for å snakke med folk. Det har vært mange samtaler, mange gode, flere triste. Jeg har blitt oppmerksom på så utrolig mange "lytte personer", og de er så vilt gode å ha!
På en periode av to månder snakket jeg med tre personer som lurte på om jeg noen gang hadde vurdert å gå til psykolog...WHAT?
Jeg tror aldri jeg har følt meg så fornærmet, så målløs som den første gangen. Folk som går til psykologer er jo syke i hodet!! Eller hva?
Jeg tenkte utrolig mye på dette, men la det fra meg. Jeg skulle søren ikke åpne meg, dele noen av de mest dype tankene mine, med en person som ikke hører på meg av kjærlighet, som egentlig ikke bryr seg , men bare graver inni hodet mitt for å finne hva som feilet meg! NO WAY! Jeg la tankene fra meg, helt til person nr. to nevte det. Jeg reagerte helt likt som første gang. Følte meg så utrolig dust, og fant ikke ord til å "forsvare meg".
Jeg MÅTTE si dette til noen, for ellers ble jeg helt gal..ehm..kremt...og jeg snakket med Eilin litt om det, da den tredje personen bare noen dager senere nevnte det igjen. Denne gangen ble jeg nestn litt sint.
Hvorfor skal psykolog og alt det innebærer være så utrolig tabu? Vi på media har ikke psykologi timer, og jeg hører ALDRI noen snakke om at de går til psykolog eller drøfter temaet. Det har fått meg til å tro at alt som har med psykologi å gjøre er sykt. Det er ikke sant!! Jeg må slutte å tenke slik, slutte å reagere så teit på det. Jeg har flere venner som går til psykolog, jeg liker det ikke, men psykologene er jo utdannet, de veit hva de gjør...de hjelper. ÅÅåå at jeg ikke klarer forstå!
Hva om Gud har plasert psykologer i denne verden for Han veit at det er så mye sykt som forvirrer de små hjernene vårs, og for at ikke alle skal bli selvmords-bombe-kanidater, trenger vi psykologer til å hjelpe oss. Og jeg som alltid har trodd det var nok med hjertevarme, vennskap og ekte kjærlighet. NEI! Hør på meg! Jeg er så blind...ååå så blind...
posted by Hanne G | Thursday, September 02, 2004
1 Comments:
"Folk som går til psykologer er jo syke i hodet!! Eller hva?"
Nei. Langt ifra. Ja, langt ifra.
"I det siste året har jeg hatt et utrolig stort behov for å snakke med folk. Det har vært mange samtaler, mange gode, flere triste. Jeg har blitt oppmerksom på så utrolig mange "lytte personer", og de er så vilt gode å ha!"
Du liker å snakke med folk. Jeg tror du elsker det! Du er jo en av de mest ekstroverte personene jeg vet om, så det overrasker meg jo ikke.
Men når det er snakk om psyke, er det viktig å ikke danne seg meninger om at det ikke kan hjelpe med psykisk hjelp. Du er en føler Hanne, og det gjør at det føles godt for deg å få ting ut for folk som bare lytter. Det jeg velger å tro (og vil nok kanskje alltid tro) er at du ikke får særlig mye psykisk hjelp av bare å bli "hørt". Du får emosjonell hjelp.
Det hjelper å få tingene ut, men det er ikke sikkert det er nok, du må kanskje også finne en løsning på problemet du sliter med. Her kommer psykologene inn.
Ja, de har peiling på hvordan ting fungerer oppi hodet ditt. De trenger kanskje ikke kjenne deg for å forstå problemet ditt, og er mer interessert i å finne en løsning sammen med deg enn å bare "lytte".
Det kan selfølgelig være utrolig vanskelig å åpne seg fullstendig opp for en ukjendt person, men er han/hun god, vil hun få deg til å føle deg komfortabel i situasjonen du er i.
Du misliker det kanskje, men noen ganger er det viktig å få andres meninger om sine tanker og følelser.
Ja, jeg forsvarer psykologer, jeg ser opp til dem, ønsker å bli en person som kan hjelpe andre. De gjør en så utrolig bra jobb.
...så ikke kom her å mess :)
Post a Comment
<< Home