Ikke verdt å lese!

Fy flate! Jeg er så wilt forbanna...og det er DRIT å være det, for jeg er det relativt sjeldent. Ståle du kan bare gå å spy, spy ja SPY...du tror du har hele autoriteten ( makt, myndighet; faglig innsikt, sakkunnskap) du! Du tror du kan komme å herse..ha kontroll...messe...føkke opp...men Ståle: Nå er det NOK!

Jeg driter i om hele verden veit at jeg og det ELENDIGE film teamet fikk to 2ere, ja 2! Har aldri før fått 2 i media, og jeg lover deg, det skjer ALDRI igjen! Det er UKOREKT! Dine anklagelser er dømt til å feile...men du nekter å høre...nekter...hjernen din er full av drit. Søren veit jeg om du sliter med noe i fritide, men jeg VEIT jeg kan mye mye bedre enn 2! HVA GIR DU MEG! Du bør ikke la det gå utover meg igjen Ståle, for du VEIT også at jeg duger til mer en 2!

For ikke å gå amok, kaste Macen i veggen, gå rolig bort til deg og dra knyttneven i trynet på deg, får jeg det ut her, på denne måten. Innlegget vil MULIGENS bli slettet...men jeg driter i om du har noe imot meg, men IKKE, jeg gjenntar, IKKE la det gå utover jobben jeg gjør!

Vil bare avslutte dagen med et dikt av min kjære felles kjemper Anders Rake:

Ja, hei.
Jeg heter Hanne og jeg er DRITTLEI DEG!
Du bryr deg og plager meg.
HVA MED AT DU GÅR TIL NOEN SOM BRYR SEG?
Du klager og maser.
Som om jeg bryr meg om dine braser.
Depresjon?
Ser det ut som jeg har noen konklusjon?
Jeg er driver ingen MENTALINSTUTISJON!

Du fyller meg med frustrasjon!

Åhja, en ting til: DU ER SÅ GODT SOM SYKEMELDT! Vent å se...vent å se Ståle

Trist tid

Alle er deppa. Jeg sitter bak macen min og ser triste ansikt fare forbi. Det finnest ingen glede mer. Hvor er den, hvem har tatt den? Smilene er blitt til tårer, gleden er blitt til sinne.

Alle er misfornøyde. Noen ler, sarkastisk latter, det er bare for domt til å fatte.

Det er ikke no spesielt som har skjedd. Ikke noe tragisk eller trist. Alle er bare deppa. Stønn og sukk høres i gangen.

Folk forlater skolen for de orker ikke vær her lenger. Flere annmerkninger, flere samtaler med læreren. Læreren...

Hun tar ikke hensyn til oss, hun gir depprimerende nyheter til andre i klassen, får dem til å føle seg som ubrukelig og bortkastet støv.

Jeg har endel ting jeg sliter med for tiden. Grunnet dette er jeg ikke veldig åpen til vennene mine. Har ikke snakket med Eilin på lenge, vi fikk bare en liten prat i forgårs. Det var godt. Kristian er borte vekk, men, han kommer om tre dager. Jeg burde juble. men...jeg kommer bare til å gråte på skuldrene hans.

Jeg har tatt på meg for mye. Altfor mye. Jeg vil også leke. Har ikke tid...prestere...prestere, alltid prestere.

Folk motarbeider meg. Jeg når ikke frem, klarer det ikke. Jeg blir stresset. Har hatt to stressanfall. Ønsker ikke å stå opp til enda en stressende og deppresiv dag.

Ned prioritere Gud. Vi får ikke kvalitetstid sammen lenger. Det blir bare pjitt pjatt mens jeg kjører hjem fra skolen, eller spiser middag.

Jeg har for mye ansvar...for mange som motarbeider meg...ikke en bra kombinasjon. Utfordringer er bra, men ikke milevis av...ikke for store, som jeg ikke klarer alene.

Likevel, når det kommer personer som ikke forventer noe av meg, som er her for meg kun fordi de ser jeg trenger det, som tar seg tid til å høre på meg, som stiller opp, gir meg klar beskjed om at jeg må slutte å stress, personer som bryr seg...skikkeleig bryr seg...Da er dagen reddet. Takk

Når vi virkelig får det til...og alt blir kluss

I sommer sleit lovsangsteamet på UKUF litt, folk skulle flytte osvosv. Det var så mye stress, men en kveld satt jeg og Eilin og snakket, og jeg ble wilt gira på å komme igang med lovsangen, mer øving, mer tilbedelse, mer overgivelse!

Da jeg hadde sovnet den kvelden, våknet jeg og hadde en utrolig frykt. Jeg var skikkelig livredd og merket tydelig at det var noe som trykket meg ned. Jeg har alltid hatt en stor redel for djevelen, og denne redselen for ham brukte han mot meg. Jeg ble så lamslått av frykt at det streifet ikke tankene å be til Gud engang. For om jeg fikk til Ham, så kom vel djevelen til å slå enda sterker inn. Og det ville jeg ikke ha noe av, jeg ville ikke ha noe i det hele tatt med ham å gjøre...!

Det var første gang jeg skikkelig merket hvordan djevelen jobber mot det arbeidet jeg gjør for Gud. Når jeg blir gira på Herren, finner djevelen en måte å trykke meg ned i driten på...slik at jeg blir "handikappa" i tjenestn min.

Jeg og Eilin har snakket endle om det, og Per Børge, og ja, jeg har snakket m noen folk om det. Jeg var "klar" for neste angrep...bring it on, jeg veit hvem som vinner og du får ikke, ja, for jeg nekter, å la deg trykke meg ned, for Gud, ja, nemlig, GUD bor her inni, inni denne kroppen...så bare prøv!

Ikveld på U21 ble lovsangstemaet angrepet. Det var bittert. Noe hadde skjedd med lyden slik at alt var "nede". Monitorene funket ikke, stemmene holdt ikke, holdningen og ikke minst fokuset var borte...

Øvingen hadde gått helt fint. Jeg kunne ikke fatte og begripe hva som skjedde. Er jeg bare en enormt dårlig lovsangsleder?!

Jeg klarte ikke sitte når vi var ferdig med første "epoke", jeg fikk med med ei fra lovsangstaemet, vi måtte be!
Vi gikk ut og ba en liten stund. Jeg følte meg utrolig oppgitt. Så sa jeg høyt i frustrasjon-Hva er dette, er det liksom en slags prøve..en slags test? Jeg nesten annklaget Gud , så mot himmelen og va deppa. Men, Han svarte meg..og det fort.. -Ro deg ned, JEG har roen, gi Meg litt spillerom! Etterpå måtte jeg bare le! Hva er det jeg går rundt å gjør/tror. Lovsangsleder? Meg? Lede folk i lovsang! Det er Gud som skal lede folk i lovsang. Jeg er bare et uselt redskap, men likevel så sterkt i Hans hender!

Før vi begynnte lovsangen, tok Eilin over "ledelsen" Hun hadde gått glipp av noe øving, og "trengte å lede" for å ha "roen" Det funket fint for meg, jeg skulle la Gud lede uansett!

Jeg hadde en trang til å fortelle dette til folkene som var på møtet. Jeg gjorde det, ikke veit jeg hvorfor. Men, andre "epoke" ble ikke som forventet. Jeg klarte ikke være målrette og fokusert på Gud, jeg var heller fokusert på Eilin og hva hennes "neste trekk" ble. Det var vanskelig, for stemmen og gitaren var borte...hørte mye trommer, bass og piano, men ikke meg selv, så jeg tror det ble ndel kluss fra min side. Jeg følte ikke lovsangen som noe bra.

Men, hva er vel en følelse? Når jeg ikke baserer troen min på følelsene mine, hvorfor skal jeg liksom basere tjenestn min på følelsene...! Det var mange, ja mange, som gikk til forbønn..flere tok valget å løfte henden for Herren, skikkelig pise Ham! Gud brukte sangene til å møte folk...!

Når jeg tenker på i sommer, når jeg og Eilin bare satt og fablet om lovsangsteamet og ble angrepet...og ser på lovsangsteamet nå...Vi har vunnet! Ja, den første kampen er over. Vi har et lovsangstema, og det funker så himmla bra! Det er akkurat det at det funker så bra, det at vi i teamet føler oss velsignet over nådegavene vi har, og er takknemlige for muligheten til å bruke dem,det gjør djeveln sint..og han kommer med sine tåpelige forsøk på å hindre oss i tjenestn. Han får meg deppa...men søren heller, jeg skal ikke stoppe opp og la ham vinne! Det skjer ikke! Jeg nekter!

Det er itilegg utrolig bra å ha Bibelen oppi alt dette...har endle tekste rog bibelvers om når djevelen kommer og klusser til, og om lovsang og masse bra stuff. Men, om du har lyst å "gi" meg noe, så tar jeg villig "imot"

Tilslutt: Jeg føler meg så uvanlig ekstremt velsignet! Jeg nekter å la stress og deppresjon ta over for denne følelsen! Jeg må holde tak på den...og det å våkne opp til ny nåde hver dag...bare det i seg selv...for en velsignelse! Takk Herre, Takk!

24/7 Prayer

Så var det over for min del dette året, jeg har tilbrakt 11timer av høstferien på Gud, i bønn...og helledusen, jeg har jommen ikke angra på det altså! Nå jeg er klar for mer! Mer, mer, mér, mér!

Igår hadde jeg mine to siste timer, fra 12-02. Planen var å være alene. Jeg ville ha det litt rolig og fint, for jeg innså igår at det var ndel ting jeg ikke hadde tatt opp med Gud som jeg deff. burde gjøre...så ja, jeg var klar for å gråte, og bli trøstet av Gud...(grine...å douh!)

Men, så ble Eilin med, og fy feide! Det kunne ikke vært en bedre "avslutning" på 24/7! Etter en stund fyrte vi opp den widlaste, ja, widlaste, lovsangen: and guess what!? Vi danset! Vi hoppet, klappet, sang, jublet...ja DANSET fremfor Gud!

Det var jo helt revolusjonerende! To gode kompiser, dansende sammen! Jeg har aldri hatt noe imot å ta helt av på konserter, men, når det kommer til å danse under lovsangen på et møte har jeg alltid vær litt sån..." Ååå, kan ikke dere gjøre det når jeg ikke ser på ok"...jeg føler det er veldig ubehagelig å se folk danse å gjøre masse rare ting....men halleluja! Vi dansa og stod på, og det var så utrolig morosmt! En helt ny måte for meg å ære Gud på dette her! AND I LIKED IT!

Over til noe annet, som jeg ikke vil si helt hva er:
Det har vært n himmla herlig høstferie. Gud har startet noe nytt, og det funker kjempe bra. Jeg er overbevist om at Han "lot dette skje" fordi Han har store planer. Han vil forandre liv!!! Han vil utfordre meg, ja, for det er litt av en utfordring. Han vil noe mer...og jeg er klar! Få gang på det Gud!