Jeg har hatt noen fantastiske dager...og vil mer enn gjerne fortelle litt om de, ikke at de er så super fascinerende, bare det at de gjorde så godt....
Sist fredag var jeg med å spilte på saron, sån "one time" greie, fordi de trengte bassist...det gikk helt fint i og med at vi faktisk hadde øvt kun en gang. Det eneste var at jeg har ikke særlig bra nattsyn (Etter min far. Som var kokk (JA KOKK hahahaha) i millitære pga nattsynet) Anyway, etter møtet ble lyset dempet...endel...kanskje litt for mye, for jeg hadde litt (Les.; Relativt store) problemer med å se forskjell på akkordene, spesielt Hm og Em....huff og huff, det ble nok nedle bommerter ja...
Uansett, de funket...hehe. Og det var good, for jeg var faktisk ndel usikker på om jeg skulle være med, etter en nokså skummel opplevelse med den helle så onde delen av åndene...nei, det var skikkelig teit formulert....jaja, gidder ikke gå mer innpå det, spør viss du lurer.
På lørdag giftet Iren og Frøde seg. De valgte å ta det i westernstil, fordi de er freaky råe og fordi alle andre gifter seg nå, og et westernbryllyp er dømt til å minnes. Vielsen var helt fantastisk, jeg gråt og gråt. Da de sa hverandres løfter gråt jeg enda mer, og når Iren sang Your Song til Frode etterpå var det enda mer tårer. (For de som ikke veit det så er Iren en gamel vennine og skolekamerat av Tone (min søster) men hun er også regissør for revyen vårs og en sjefs venn som alltid er der...delvis fordi hun er så nysgjerrig haha. Frode er en alletiders dude som en alltid kan stole på, for en kar) Etter vielsen drog jeg og Eilin ut på kjøretur, jippijippi, og jeg fikk gnagsår på tåa...auau. Om kvelden reiste vi bort der brudefolka var. Moren til Iren har nemlig alltid hatt en liten overaskelse til barna når de gifta seg. Og Iren som har vært med på alle mulige ting av dans musikk og drama var det vanskelig å finne på noe. Men lur som moren er, så kom hun på dne første sangen Iren sang på revyen, da var hun ni år, og sangen heter Tyrollerhatt! Dette var her jeg kom inn. Ja, vi kom til den garden de var på da, ja en gard, friestad gard eller noe, sån vilt fint opplegg. Kokken sneik meg forbi alle gjestene og inn på kjøla der jeg satt ca en halv time. Så stakk en fyr inn en mikrofon og jeg hørte piano spille opp. Med godt mot gikk jeg ut døren og sang for full hals. Det gikk bra! Iren gråt og gråt og gråt og gråt, kom igjen, hun hulket!!! Er det mulig! Det var så sjefs å se på! :) haha. For en bra surprise da, hun elsket det! Og jeg for min del, syns bare det var fanastisk kjekt å gjøre det, også i et bryllyp...nervene var noe å huske på der ja...
Jeg var anyway ferdig med jobbeuken og det var helg! NICE! Plutselig gikk det opp for meg at Kristian faktisk flytter om sån to helgen, så det sette en stor demer på gleden, og ja, det ble nok endel tårer og styr...men det er sånt som må til rekner jeg med.
Nå er det tirsdag, natt til onsdag, og de siste kveldene har jeg Eilin og kristian bare heng og funnet på så utrolig mye morsomt. Det er umulig å forklare hvor mye vi egentlig kan le på en kveld...og lattere er bare så fantastisk deilig! Det er ikke det at jeg ikke setter utrolig stor pris på nye venner og vennskap, for det gjør jeg!! Men det er noe litt mer spesielt med folk du har kjent hele livet...det er så deilig!!!
Jeg har mer eller mindre fått ndel vanvittig gode klemmer i det siste, og myemye latter.
Bare det å sitte i bilen og kjøre langtlangt bort, ha alle vinduen oppe, slenge hodet ut av et av de, spise is, røyke, og synge høythøyt med til musikken, søle Mc Donaldsmat (bilen) lage mat, ha putekrig, se en god (eller veldig teit) film, jage hønene, snakke om fremtiden, spille musikk sammen, sove (hjemme) ÅÅÅ DET ER SÅ GØY!
Nå er det snart på tide at jeg og Linni begynner å lage noen danser, ja, lage danser! Sukk, like mye stress hvert år, men også like mye moro. For ingen av oss har særlig peilin på sånt...men de to andre årene har vel mer eller mindre vært ganske så suksessfulle (?) (Hendvener meg til de som faktisk har sett tidligere revyer)
Nå kom jeg plutelig på en ting. For noen uker siden hadde jeg en deppe-dag pga. dette med Kristian (ja, jeg veit jeg syter mye om det, men det betyr store forandringer, noe som jeg ikke er særlig fan av alltid, pluss jeg hater å si hadet til folk) Jeg, Eilin og Tone R (søskenbarn til Kristian, og ne godgod venn) var ute og kjørte, da vi bestemmte oss for å stoppe ved møllegreia på vei til undheim for å "trekke luft". Pluselig bare uttbryter Tone R: Fytti, noen ganger er det helt fantastisk å leve. Livet kan være så xtremt godt! Det fikk meg til å tenke litt, for jeg klager og syter og jamrer ivei, sån, konstant, synst jeg nå selv hvertfall. Men, for en optimist da dere! WOW, vi har det helt sykt godt! Men likevel leter vi som etter nålen i høystakken etter å finne problemer å klage over. Jeg jobber denne uken også (Min siste denne sommeren JIPPI) og på radioen hørte jeg at vi nettopp var kåret til det beste landet å leve i, igjen...kom igjen!
Hva med å begynne å være litt mer takknemlig for alt vi har...sukk, men, vi får ikke til det engang. For en gjeng udugelige mennsker (gulp, for en vilt deppa tanke...hvordan kan jeg umulig komme opp og leve som et positivt mennekse med slike maxi tanker...mer om meg selv enn andre, men likevel!)
Mens jeg har putlet med dette innlegget, har jeg snakket med Harald N på MSN. Han skal faktisk prøve å stå opp kl. tidlig for så å sykle til Undheim, sitte på mopeden min og være med på jobb! KOM IGJEN! Det er crazy det!For en crazy dude! Jeg hadde aldri giddet! Og han får til og med en usel pengeusm for å være med....for i ukene får jeg som sagt mye mindre enn helgene, sån ca 50%mindre, jah...noe sånt. Han er bare en herlig kar da dere! Jeg håper han kommer seg opp, det ville vært så sjefs, Jeg, Harald og titusen høner! FÅ GANG PÅ DET! JIPPI! Har alltid syns at sånt arbeid er borkastet kvalitetstid, men nå får jeg sjangs til å bruke den med Harald...å me lige d!
Uansett, nå er det kveld. Denne jenta er sliten som en mark som har stresset hele dagen med å komme seg over motorveien uten å bli påkjørt. Tilslutt, en liten kveldsbønn....om du ikke gidder, så ikke les, for egentlig er det meg og Gud her, så kanskje du ikke fatter alt, men la gå...jeg gjør det her:
Far...
Nå er jeg her da, igjen...det er August...og jeg må faktisk si at det har vært en topp måned til nå altså! Er det mulig! Men, av og til blir jeg forvirra og frustrert fordi jeg har det så kjekt...jeg er vel bare redd for å få et av mine små sammnbrudd... Å Gud, jeg savner ham så utrolig mye...men jeg orker ikke be de håpløse bønnene lenger. Jeg veit det ikke nytter uansett, beklager...(Tiper du egentlig syns det er nokså greit jeg gir dem opp anyway og bare innser sannheten) Uansett, nå skal jo kristian reise snart...og jeg er redd det kommer til å bli noe av det samme. Altså, nå vil jo forsatt kristian være her på denne jorden, men ikke med meg. Og jeg veit det bare er egiostisk å tenke slik, for eneste grunnen til jeg ikke vil gi slipp er jo for min egen del...men jeg er så utrolig glad i ham...Jeg vil egentlig d best for ham, og at du skal vise ham hvilke veier han skal gå. Det betyr vist at han må flytte, så la gå! Kommer bare til å bli vondt...
resten Gud tar jeg når jeg er kommet i seng, det kan bli litt for personlig eller hva sier du?
Ha en fin uke folkens
